23. DESEMBER

Godmorgen! Dagen før julaften, plutselig. Seneste døgnet har jeg vart i Töre, en lite bygd oppe i toppen av Bottenviken, ikke langt fra den finske grensen. Herfra kommer min kjæreste. Hans far arbeider med å flytte hus. Det er ibland mye billigere å flytte et hus fra en bygd hvor det er billig å kjøpe, enn å kjøpe et nytt på et sted med stive priser. Det er likevel litt av et prosjekt, men i prinsippet kan du ha middagen stående igjen på bordet under flyttingen og den står der fortsatt når du åpner døra på dit nye sted. I Töre vandret vi rundt å så på flere gamle fine huse. Noen forlatte for å kanskje aldri igjen bli beboet. På wikipedia sto det at tettstedet hatt sitt oppsving på 1970-tallet men «sedan mitten på 1990-talet har Töre varit ett sovsamhälle».  Å være en avfolkingsbygd kan altså bety at mange hus står igjen som tomme skal, men det kan også innebære at selve husene faktisk flytter med folkene som bodde der.

Nå kanskje dere tenker at vi skal videre inn på husflytting og by-flytting og at Kiruna derfor lurer bak dagens luke. Men det er feil. Jeg kommer gjerne tilbake til den meget spennende stedsomvandlingen i Kiruna en annen gang, men idag skal vi enda mer øst. Vi skal til Teriberka i Russland. Der har nemlig Berthine Tønseth nettop vært på reise og gjort seg noen betraktninger om utflytting, tvangsflytting, «forfallspornografi» og sovende byer.

Luke 23 byr på betraktinger fra vårt naboland  i øst:

Teriberka 1929: På 1920-tallet var Teriberka et rikt fiskesamfunn

Er det én ting mennesket er avhengig av, er det vann. Halvparten av kroppen vår består av dette stoffet, og tre fjerdedeler av Jordas overflate består av den magiske kombinasjonen av H2 og O. Mesteparten av denne vannoverflaten er hav, og havet er noe av det aller fineste jeg vet om.

Flaks for meg, ble jeg født i et land med en kystlinje som er 103 000 kilometer lang. Jeg er bosatt langs favorittkysten min på Helgeland, på den 4,9 km² lille øyen Lovund. Slik jeg ser det, er samfunnet her ute vitalt, livskraftig og vi kan til og med skryte på oss boligmangel. Vi har høy grad av sysselsetting, og med over 10 % av innbyggerne våre tassende rundt i barnehagen, ser det ut til at vi har en lys fremtid her.

Sjøen er utgangspunktet for det meste av næringslivet her på Lovund. Det sies at havet gir og tar, og her ute føler jeg at havet gir en hel masse. Jeg vet likevel at det ikke er slik over alt. Virkeligheten er ikke alltid like lett å svelge. Kystsamfunn som utarmes er dessverre ikke unike. Noen ganger er havet raust, men av og til tar det fryktelig mye.

34 mil unna norskegrensen utenfor Kirkenes, ligger Teriberka. Teriberka er et av få steder hvor menneskene kan ta, smake og føle på havet i Russland. Store deler av kysten ligger innenfor militær sone, og er derfor ikke tilgjengelig for folk flest. Selv om stedet verken kan by på stabile veier eller wifi, trekkes tusenvis av mennesker hit årlig. I Teriberka råder forfallspornografien, og det er fort å bli fascinert av de mange skjeve og forlatte husene her. Det ser gjerne pittoresk ut, og kanskje er det også det. Denne bygden er likevel et eksempel på byen som en gang var.

Dagens Teriberka i står i sterk kontrast til hvordan det var der for bare femti år siden. Her, langs kysten av Barentshavet nord-vest i Russland, var det tidligere et yrende folkeliv med nærmere 5000 innbyggere. Dette var i den tiden da fisken i havet skapte liv på land. Havnæringen stod sterkt, og dannet utgangspunktet for et aktivt samfunn med barnehager, skoler, butikker, fabrikker og uteliv. Ganske likt det jeg selv kjenner igjen fra Lovund i dag. Resten av historien er (heldigvis) mer fjern for meg.

Da fiskerettighetene på Kolahalvøyen ble dannet til kvoter på 1960-tallet, ble de lokale sjømennene fratatt mulighetene til å drive fiske. De mistet dermed sitt livsopphold. Det havet en gang ga, ble altså tatt fra. Fisken er selvsagt ikke borte i dag, men den ender opp i store trålere og enda større private selskap sitter på kvotene. Mot slutten av 1960-tallet mistet Teriberka statusen som distriktssentrum og by. Både barnehagen, skolen og sykehuset i Teriberka er nedlagt, og igjen står altså mange tomme bygninger.

Det finnes enda fiskere i Teriberka, men de tjener først og fremst til livets opphold på turister som ønsker å fiske i Barentshavet.

Nå bor det ca. 200 mennesker her, og flesteparten tvangsflyttes i disse dager til nabobygden Lodeinoe. Husene er gamle og staten ønsker ikke å pusse opp. Enkelte innbyggere i Teriberka har blitt fortalt at husene ikke kan bygges opp igjen fordi grunnen er for ustabil. Andre har blitt opplyst om at en nærliggende demning kan sprekke og vaske bort hele bygden. Det er derfor uforståelig for mange at det de siste årene har blitt bygget både hotell, strandhytter og en restaurant med tanke på turistene som kommer hit.

Disse gule skiltene bærer ordene «Ditt hjem vil bli flyttet», og finnes på mange av husene i Teriberka.

 

Den nye blokken i Lodeinoe, som snart skal bli det nye hjemmet til mange av Teriberkas innbyggere, står i stor kontrast til de øvrige husene.
Turisme i Teriberka

Når vi tenker på Teriberka, er det lett å bli tung til sinns. Likevel er det sterke lokale krefter som jobber for at bygden skal få utvikle sine kvaliteter og fortsatt være livskraftig. Det er også mennesker fra andre små, sårbare kystsamfunn som engasjerer seg. Sammen med ildsjeler fra Vardø, tilbrakte jeg flere uker i Teriberka. Målet deres var å vekke liv i en sovende bygd, skape engasjement og å knytte bånd. Historien om Teriberka er nemlig ikke så ulik mange av våre egne kystsamfunns beretninger. Selv om kontrasten mellom denne russiske og min norsk bygd er stor, slår det meg hvor viktig det er å ha et engasjement rundt våre lokalsamfunn. Vi kan aldri ta våre gode som en selvfølge.

Slik som desember er, kan havet være lunt, godt og et utgangspunkt for fine stunder. Samtidig kan det være mørkt, kaldt og vi kan støte på mange utfordringer. Vi kan ikke råde over naturens krefter, men vi har valget om å ta vare på dens ressurser. Kysten vår er sårbar, og vi kan ikke ta livet her for gitt. Jeg er fylt med optimisme, men erkjenner likevel tanken om at vi ikke kan sitte helt trygt i våre båter.

//

Bertine Tønseth er en byjente forvillet ut til sjøs. Hun er lærer og samfunnsgeograf bosatt på helgelandsøya Lovund. Elsker havet, uten forbehold.

Bonus!
Les om Teriberka New Life! Festival her: http://iwanttovisitrussia.com/teriberka-russia/

Les også Bertines bidrag i Arkitektur N om Teriberka og Vardø. Abonner på magasinet eller kjøp en enkelte utgave her: https://www.arkitektur-n.no/utgaver/2017/7

Photo header: By Dmitry A. Mottl – Own work, CC BY-SA 4.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=51727774

En kommentar om “23. DESEMBER

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s