21. DESEMBER

En av de første mennesker jeg møtte når jeg flyttet til Træna vær en lang og tynn dame med sterke ord i stor kjeledress og med rød leppestift. Jeg skjønte dirkete hva hun mente når hun forklarte hvorfor hun bodde her, at det enten fikk bli Træna eller New York. Det vær presis det jeg også tenkt når jeg bestemte meg for å flytte nord. Enten gjør vi det i stor skala og lever superurbant i megaby, eller så gjør vi det veldig smått og lever nært og intenst i liten skala. Ytterlighetene er spennende, middelveien uinteressant. Jeg har ikke vært i New York siden jeg flyttet til Træna, men det trenges ikke, hvorfor dra til dem når dem kan komme til oss?  Jeg tuller ikke, i sommer kommer New York School of Visual Arts å holde kurs på Træna i 3 uker. Kontraster lokker.

På solsnudagen er kontrastene i sentrum. Lys møter mørke, gammelt møter nytt. Og derfor har jeg invitert den der tynne men kraftfulle damen å skrive i dagens kalender. Marit Bertheussen, er avdelingsleder på Træna Museum, men hun er mer enn det – et kreativt under, med stadig nytt og gammelt på den kryssdiscipilnære dagsorden.

Varsågoda her er luke 21:

 

 

Kulturminner- ordet i vinden.

I dag ønsker jeg å kaste lys over et ord jeg kun for kort tid siden kjente at jeg tørket støv av i det jeg tok det i min munn, mens jeg samtidig gjorde et iherdig forsøk på å naturliggjøre bruken av ordet i dagligtalen. Som Finnmarking, Osloborger, urbanist og eventmaker var ikke dette et ord jeg var særlig bevandret med. Det at jeg flyttet til Træna, gjorde at ordet fikk en helt selvsagt plass i min hverdag. Stedet var jo fullpakket med lang lang tradisjon. Det var da jeg entret museumsverden og startet min jobb i Helgeland Museum at ordet skulle få plass i min daglige tale. På Træna Museum skulle dette bli ordet jeg kom til å bruke mest. Jeg adopterte ordet, brukte det, skrev det, proklamerte det som en større nyhet, dagen lang. Og til slutt satt det. Min betydning av ordet satt. Men ikke bare min forklaring av ordet. Jeg forsto at dette var ordet i vinden. Og vi som Kulturarvbærere i dag har mulighet til å påvirke historien. Eller har vi det? For hva er egentlig et kulturminne og hvor viktig er ordet i vår alles hverdag?

”Kulturminner er ifølge kulturminneloven alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til. Slike kan blant annet bestå av hus, industribygg eller fartøyer.”

For Træna Museum som en av 18 museumsavdelinger i Helgelands Museum, er det i dag en naturlighet at når vi snakker om kulturminner på Træna er det i fiskerienes og Arkeologiens ånd og historie.  Vi ligger geografisk og strategisk plassert som øy, lengst ute til havs langs Norgeskysten. Så få vil vel rynke på nesen og stille seg spørsmålstegn rundt tema når det nevnes at nettopp fiskeri og dens historie har vært viktig for Havfolket på Træna gjennom årrekker. Eller gjennom årtusener om vi skal gå nærmere inn på hvor langt tilbake vi kan dra historielinja til fiskeriene her ute i øyriket.

Som kommuner i Norge har vi alle våre kommunevåpen kjære, og Trænas kommunevåpen er intet unntak med sin fiskekrok. Og ikke hvilken som helst fiskekrok. En av landets eldste fiskekroker ble funnet i Kirkehelleren på øya Sanna, da en større arkeologisk utgraving fant sted i 1939. Denne fiskekroken skulle ende opp som symbolet – og beviset – for en mange tusen års bosetting og fiskerihistorie på øya lengst til havs. Altså en viktig del av den lokale stoltheten og identiteten. Symbolsk står den fram og bevitner noe hardført, vågalt, værbitt og tøft. Pionertiden. Og med den kroken har Kirkehelleren blitt en grotte som vi kan trekke til og besøke når vi ønsker å kjenne på naturkrefter og levd liv langs kysten. Med slike Kulturminner vokser myter, historier, forskning og ønsker fram. Og om vi smaker mer på ordet Kulturminne ønsker jeg å vandre videre fra historien og inn i samtiden. For hvor mange historier ville blitt til uten at samtidens menneske tok veien langs trådte stier, og lagde seg en ny en? Kulturminner forbindes vel kanskje helst med det liv som allerede er levd, og videre derfra trekker vi slutning om at vi er som vi er på grunn av historien. Og mye sant ligger nok i dette. Men hvor bevisste er vi vår egen rolle som kulturminnebærere av fornybar sort. Tenker vi på at vi også skaper ny historie mens vi virker som tradisjonsbærere? Når starter en tradisjon?

Jeg tenker på julekalenderen som konsept. En gammel tradisjon, hvor vi har forventning om noe ekstra gjennom hele adventstida. Vi snakker om barna, om hvordan vi opplevde kalenderen når vi selv var barn, og hva som er siste trender innenfor kalendergaver av året. Altså en sterkt innøvd kulturtradisjon vi ønsker å videreføre. Men vi vil ha en ny dag. Ny luke. Og ny overraskelse i denne tradisjonsluka. Kalenderen er tradisjon. Innholdet er innovasjon….til en viss grad. Vi vil i alle fall ha noe nytt fra dag til dag i luka. Selv om vi vet at sjokoladen nok er der som året før, knyttes det en forventning om en overraskelse til luka. Kalenderen er historien. Innholdet er framtiden.

Og slik er det kanskje i dag med forvaltning av Kulturminner vi går og står i daglig. Vi ønsker å videreføre tradisjoner og historien. Men vi trenger også å være en del av den framtidige historien her og nå – slik at det skal kunne vokse fram nye stier, nye utgravinger, og nye luker. Vi er alle Kulturminnebærere i det vi gjør.

 

Træna har noen naturlige suksesser som øyrike. For meg handler fiskerihistorie og naturen i seg selv om naturlige suksesser som er strategisk til stede. En annen suksess som ikke er fullt så naturlig og strategisk ved første gjennomgang er Trænafestivalen. Årlig gjennom mange år har det logistisk umulige blitt gjort meget mulig- 33 nautiske mil til havs. Av og med havfolket. Som Kulturarvbærere. Mye imponerende kan sies om det historiske fisket. Om utformingen av naturen. Og om Trænafestivalen. Det jeg finner spennende er å se hvordan festivalens bruk av et unikt historisk sted som Kirkehelleren på Sanna er tatt i bruk. Hvor arkeologisk, historiske kulturminner får en hvilepause når store artister entrer Kirkehelleren, og omgjør stedet til et møtested for mennesker pakket inn i et særdeles moderne konsept. Og ikke minst når eldre kulturminner, historie, samtid og framtid får lov til å spille på lag. Spor etter menneskelig virksomhet….

Som kulturarvbærere kan vi trå ut av arvestien og lage ny vei. Vi er kulturforvaltere som behandler fortid, samtidig som vi om kort tid blir historie selv. Vi kan dermed i vår samtid legge steinen som senere blir historien,og kanskje vil den historien stå som et kulturminne for framtiden.

Kontrast som ord- kan dermed bli overgangen mellom historie og samtid.

I dag markerer vi Vintersolverv. En markering som symboliserer kontraster mellom lys og mørke. Eller overgangen. På folkemunne heter det at sola snur. Og for oss her nord har lys og mørket stått som en av de sterkeste kontraster på vårt virke. Kanskje den viktigste styrepinnen på hvilke kulturminner som bæres. I mørket søker vi lys og i lyset har vi vist oss å søke mørket….

Et eksempel på dette var da jeg selv var del av en markering av Vintersolverv i 2013. En lystekniker fra Nationalteateret gjorde sammen med Trænafestivalen det kunststykket å lyse opp Kirkehelleren i blått og rosa. Stiv kuling, flere hundre meter kabler og komponert musikk og tekst av musiker Æ ( Erling Ribe Ramskjell). Vi som kor, og et folk med fakler var med på å gjøre Kirkehelleren til et mytisk sted hvor lys, mørke og øya Sanna ble hedret og virkeliggjort som kulturminnested.

Foto: NRK (lenk til hele saken lenger ned)

”I all evighet etter denne dagen vil mørket ved vintersolverv falle ned over menneskene i Nord. Og i all evighet etter denne dagen, etter sommersolverv skal folket reise ut i havet, reise ut til Gudinnen Sanna for hedre henne og for å hedre det evige lys. Under dette lyset samles folket, et folk av havet.”

I 2017 ble det hele snudd på hodet. Lys og mørket altså. Ny magi ble skapt i Kirkehelleren. Det er sommer 2017 og der står vi. Hundrevis av mennesker som har valgt å reise til Trænafestivalen. Til Træna- midnattsolens land. Midt på dagen, samtidig som vi kanskje venter på at kveldens festivalstemning skal ta oss. Kontrastene oppstår. Vi blir invitert inn i mørket midt på lyse dagen. På den dagen sola ikke går ned. For å bevitne 1000 år gammel sang, sagn og språktradisjon forankret i sagaer fra vikingetiden. Bare Wardruna kan være med på å skape en eksplosjon av fortidens toner som lar oss sitte igjen med kollisjonsfølelsen i møte med kulturarv i praksis.

 

Helvegen

Kven skal synge meg

i daudsvevna slynge meg

når eg helvegen går

og dei spora eg trår

er kalde så kalde, så kalde

/Marit Bertheussen

 

 

 

Foto header: Kathrine Sørgård

Les mer om lyssettingen i Kirkhelleren 2013: https://www.nrk.no/nordland/feira-solsnu-med-en-syk-ide-1.11432053 

En kommentar om “21. DESEMBER

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s