18.DESEMBER

God morgon! Vi skriver 18. desember og det er den siste mandagen før jul. Innspurt. Her ringer klokken ekstra tidlig, det skal arbeides ferdig og det skal pakkes, hus skal stilles i ordning, før det skal ut å reises. Vi følger med på værmeldingen for det ser ut å blåse opp til storm. En gruer seg og tenker på kanselleringer og kaos.

Akkurat en dag som denne dagen føre stormen, er det derfor ren medisin å lese dagens kalenderinnlegg. Skribenten bak er nemlig vant til å reise. Følger man henne på veien, forstår man at det å reise er å nyte, og blir man værfast er det en gave. Ja, heldige oss langs denne kyst som av og til får slikt vær at spennende mennesker blir nød til å bli igjen. Kathrine Sørgård er en slik. Langs krokete og bølgete veier, og med knøvlete rutetabeller til hånd, er hun en av få som alltid velger sjøveien, som ser de ytterste holmene og skjærene som selvsagte mål, fylde med mening.

Velkommen ombord i luke 18:

Mellomrom

Når vi reiser langs kysten til øyrikene er vi tidvis ganske heftig underveis. Bølgelangs og bølgetvers, slik farer havfolk og andre folk mellom steder. Noen ganger forblir vi underveis mer enn vi planla. Tidvis vet vinterstormene å opprøre havet slik at båtene får landligge. Plutselig befinner vi oss i en lomme av tid, i et mellomrom. Å bli værfast kan være en gave. En mulighet til møter med mennesker man ellers aldri ville ha truffet. Til å bli bedre kjent med et landskap man ellers hadde forhastet seg gjennom.

At vi er opptatt av været «når i havgapet» er naturlig. I tiden før vår måtte folket ta været som det kom. Nå er det bare å fiske opp mobilen hvis man har dekning, sjekke en app uten å behøve å gå ned på kaia for å kjenne etter. Skjønt, akkurat nå som jeg er hjemme på Briskeby har jeg et avslappet forhold til både Yr og Storm. Trikken suser stort sett skingrende skinnelangs her i hovedstaden.

Men snart! Snart velger meg igjen februar. Den tøffeste tiden for en reise mot nord. Vintermåneden kommer så velkomment nærmere sammen med  «Ta Træna med storm», tredje versjon. Vinterens samlingsstund for havfolk som jeg håper forblir en langvarig føljetong. Snart er jeg igjen underveis med båt, i et mellomrom som for snart tre vintre som da jeg oppdaget at det finnes et forunderlige øyrike i siktlinje av Træna. Myken, bortenfor det meste. Sørgående, ombord i hurtigbåten beklaget en knirkete stemme over en høyttaler seg. Myken var kansellert grunnet vær. Oi! Dit må jeg tenkte jeg, og hoppet i setet selv mellom bølgetoppene. For jeg skjønte såpass at Myken måtte ligge langt til havs. Siden skulle det bli mange turer dit, flere blir det må vite.

 

Videre, denne februar dagen for tre år siden. Etter et båtskifte på Onøy i rokk og fokk fikk jeg mens jeg befant meg i et nytt mellomrom høre om hvordan båten som går ut til Træna er konstruert for å tåle den beryktede Trænfjorden. Slapp helt av, beroliget kvinnen bak disken meg. Går båten under så spretter den bare opp igjen, påstod hun! Heldigvis slapp vi det denne turen, selv om det var rocken roll på skummende bølger blå ut fra Lovund.

Likevel, å reise Helgelandskysten vinterstid med båt kan jeg knapt få anbefalt varmt nok. For fra setet i hurtigbåten har man på klare dager orkesterplass ut mot horisonten og et skiftende lys som vet å brenne fast bilder man i mørke stunder har godt av å hente frem ved helt enkelt å lukke øynene. Det er bare så spille av utsikten ut mot et lavmælt landskap av holmer og skjær for sitt eget indre. Ja, også utsikten til formfulle fjell som setter fantasien i sving. På sør åpenbarer de seg på babord side. Men selv foretrekker jeg på sør styrbord side. For her er det bare å sette tankegodset på rek uten at det stanger i fjellene.

Landskapene og stedene er først og fremst menneskene man møter. Hva er vi vel uten hverandre? Når Træna tas med storm samles Havfolket og deler erfaringer. Tenk, på holmer og skjær rundt forbi legger folk ned en durabelig innsats for å tilby farende folk store opplevelser, ly for natten, en god matbit og litt til. Som jeg heier på disse folkene. Takk, forresten. For at dere legger til rette for store opplevelser. Makaluas og inspirerende er dere, på hver deres måte.

Underveis til Træna denne vinteren reiser jeg også tilbake til Røst, det toppløse eventyrlandskapet ytterst i Lofoten som Per Fugelli stadig vendte tilbake til. Min gave til dere i adventstiden er en link hans lille skattekiste som han etterlot seg på nett: http://folk.uio.no/pfugelli/bokkap/trenyken.htm. I tillegg til hans fabulering om Trenyken og det toppløse landskapet finner dere her flere betraktninger etter han. Nettsiden er enkel, innholdet helt nam-nam!

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Henger du fortsatt med? Så fint! Da vil jeg bare hviske deg mykt i øret at den største gaven du kan gi deg selv, er en tur ut i havgapet vinterstid. Eller boka «Utvær» av Helge A. Wold fra 1985 om du er så heldig å finne den i et antikvariat. Finner du den ikke så er det bare å komme til Træna i februar, da kan du få bla i min. Hvis du er forsiktig med den, altså. Skildringen av hverdagslandskapet er så øm og nær at den kommer til å åpne opp følelsesregisteret ditt. Jeg lover.

Fred og kjærlighet.

/Kathrine Sørgård

Psst. Kom, bli med da vel så tar vi Træna med storm i februar!

En kommentar om “18.DESEMBER

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s